A-magasinet nr. 33 har et interessant hovedoppslag med en kritisk artikkel om innføringa av nettbrett i skolen, allerede fra første klasse. Hovedsynspunktet kommer fram i ingressen:
Nettbrettene rykker inn i klasserommet. Ingen vet helt hva det gjør med læringen. Barn i barnehagealder frarådes å bruke mye tid foran digitale skjermer. Så skal de over i en norsk skole der stadig mer av læringen foregår på skjerm.
Det er ingen som aner konsekvensene av den omfattende digitaliseringa av skolen. Det er ingen som aner hvordan barn vil bli på sikt, som tilbringer store deler av døgnet foran skjermer.
Kunnskapminister Sanner blir konfrontert med følgende spørsmål fra A-magasinet:
– Er det forsvarlig å innføre nettbrett og laptop i så stort omfang uten forskningsmessig belegg for hvordan dette påvirker elevene og deres læring?
Han svarer:
– Dette er noe elevene selv etterspør. Når jeg besøker skoler rundt i landet, sier elevene at de forventer at skolen skal utvikle seg i takt med samfunnet.
Det er ingen elever i barneskolen som uttrykker seg på denne måten. Men verre er det at Sanner argumenterer med at barn ned mot fem år skal peke ut hvordan undervisningen skal legges opp.
Alle har opplevd hvordan barn maser foran godteridisken. Det er et lavmål at vi har en minister som vil la barns mas bestemme skolepolitikken i dette landet.
