En rekke firmaer som i dag på forskjellige måter støtter opp under Israel, var i sin tid avgjørende for å bygge opp Hitlers tredje rike. Mange av disse selskapene brukte slavearbeidere fra konsentrasjonsleire. Slavearbeiderne var krigsfanger, jøder, romfolk, homofile, politiske fanger og andre.
Blant disse selskapene finner vi tyske selskaper som Siemens, Heidelberg, ThyssenKrupp, Rheinmetall og Mercedes Benz. Også amerikanske Ford hadde fabrikker i Det tredje riket. Og en av verdens største datafirmaer, amerikanske IBM, gjorde med sine hullkort Holocaust mulig.
Siemens hadde fabrikker nær Auschwitz og sju andre konsentrasjonsleirer. I 1944 utgjorde derfor slavearbeidere 50 000 av Siemens’ 244 000 arbeidere. I dag bidrar til blant annet til bygging av jernbaner som går over palestinsk land i Jerusalem.
Heidelberg Cement produserer sement, pukk og asfalt som er brukt på til å bygge mange ulovlig bosettinger og veier på Vestbredden. Gjennom Hanson Israel eier de tre fabrikker i bosetninger i Vestbredden og driver et steinbrudd på okkuperte Vestbredden.
Etter nazistenes maktovertakelse i 1933 tjente Heidelberg massivt på statlige bygge- og våpenprosjekter. Selskapets generaldirektør Otto Heuer hadde sluttet seg til NSDAP 1. mai 1933 og var medlem av Freundeskreis Reichsführer SS . Under andre verdenskrig ble sementindustrien klassifisert som essensiell for krigsinnsatsen og opplevde i utgangspunktet bare mindre produksjonsbegrensninger. Etter hvert som krigen utviklet seg, ble krigsfanger og tvangsarbeidere brukt i en rekke fabrikker.
ThyssenKrupp har bygd seks Sa`ar krigsskip som Israel har brukt mot Gaza. Under Hitler var Thyssen og Krupp to forskjellige firmaer. Våpenprodusenten Krupp hadde blant annet fabikk nær Auschwitz, og man regner med at 100 000 fanger fra konsentrasjonsleire arbeidet i Krupps fabrikker. Sammen med andre produsenter produserte de Zyklon B som ble brukt til å gasse jødene i krematoriene.
Under opprustningen før andre verdenskrig ble produkter fra stålprodusenten Thyssen viktige for Hitlers militærmaskin. Eieren Fritz Thyssen støttet Hitler, men brøt med regimet etter Krystallnatten i november 1938 og flyktet. Nazi-regimet konfiskerte hans fabrikker og eiendommer og drev fabrkkene videre med slavearbeidere.
Tysklands største våpenprodusent Rheinmetall brukte krigsfanger og jøder som arbeidskraft. I dag forsyner de Israel med stridsvognammunisjon. Mercedes-Benz brukte 60 000 slaver i sine fabrikker under krigen. De forsyner i dag IDF med militære kjøretøy.
Fords grunnlegger, Henry Ford, var svært aktiv antisemitt og beundret Hitler. I 1930 bygde det amerikanske firmaet sin egen kjempefabrikk utenfor Köln og hadde også produksjon andre steder i Tyskland. Da Hitler i 1935 brøt forbudet mot tysk opprustning, ble Ford en av de aller største leverandørene av lastebiler til Wehrmacht.
Produksjonen i Köln kjørte for fullt under hele krigen, og Ford tjente store penger på sine leveranser til den tyske krigsmakten. Da det etter 1940 oppsto mangel på arbeidskraft, var Ford en av de første som tok inn tvangsarbeidere og fanger fra konsentrasjonsleirene til å betjene samlebåndene. I dag selger Ford lastebiler til brukes av den israelske hærens aktivitet på Vestbredden.
Amerikanske IBM leverte regne- og hullkort-maskiner som satte Nazi-Tyskland istand til å forbedre sine mobiliseringsprosedyrer og til å få troppetransport-togene til å holde rutetabellen.
Hurtige og meget nøyaktige hullkortmaskiner som var levert av IBMs tyske datterselskap, var i virksomhet i en rekke konsentrasjons- og utryddelsesleirer, deriblant Dachau, Buchenwald og ikke minst Auschwitz, hevder forfatteren og historikeren Edwin Black, som har skrevet boken «IBM og Holocaust».
Ifølge den nye FN-rapporten «Fra okkupasjonsøkonomi til folkemordøkonomi» har IBM operert i Israel siden 1972 og har trent militært og etterretningspersonell. Siden 2019 har IBM Israel driftet og oppgradert hoveddatabasen til Den israelske befolknings-, immigrasjons- og grensemyndigheten (PIBA), som muliggjør innsamling, lagring og bruk av biometrisk data om palestinere. Disse dataene er seinere brukt til å målrette angrep mot bygninger hvor det angivelig befinner seg «mistenkelige personer». Resultatet er titusner av uskyldige døde og skadde sivile.
I alle disse firmaene har i dag Oljefondet store investeringer.
Illustrasjonen over viser til Edwin Blacks prisbelønte bok fra 2001. En kortere versjon av denne teksten er publisert i siste nummer av Ny Tid.
Les også:
