Vincent van Gogh og den frie kunsten

Maleriet "Den røde vingården i Arles" var det eneste van Gogh fikk solgt mens han levde.

Vincent van Gogh var en stor visjonær kunstner. Han var kompromissløs. Han stod helt utenfor et marked; han fikk solgt bare et bilde i løpet av sitt liv. Alt ved hans liv viser at den frie kunsten og business er som ild og vann.

I dag selges hans malerier, det vil si de maleriene som ikke er redda for offentligheten, til astronomiske summer. Mer eller mindre mafiøse investorer bruker hans malerier som spekulasjonsobjekter.

Han ble født 30. mars 1853 i landsbyen Groot Zundert sør i Nederland som sønn av en kalvinsk sogneprest. Han ble oppkalt etter en eldre bror som døde i fødselen året før. Så allerede da Vincent var født, stod det en liten gravstøtte på kirkegården i landsbyen med hans navn. Om denne gravstøtten kasta skygge over hans liv, så kom lyset inn da hans yngre bror Theo ble født fire år etter.

Uten Theo hadde det aldri blitt noen kunstner av Vincent. Han støtta broren gjennom hele livet, økonomisk og holdt liv i han som kunstner. Han var hans venn til tross for at Vincent var en vanskelig person. De brevveksla gjennom hele livet, og det er bevart 661 brev fra Vincent til Theo. I tillegg finnes det 1700 verk: 900 tegninger og mer enn 800 malerier. Han var produktiv kunstner i bare i ti år.

Sommeren 1888 flytta han til Arles i Provence i der han malte mange av sine mest kjente malerier. Kjent er konflikten med sin franske kollega Paul Gauguin julaften 1888 i Arles som endte med at van Gogh skar av seg det ene øret, pakka det inn i avispapir og leverte det på et bordell – og malte så seg selv med det ødelagte øret. Han døde for egen hånd i 1890, 37 år gammel. Theo kom aldri over brorens død. Han fikk et mentalt sammenbrudd og døde på et psykiatrisk sykehus i Utrecht, 7 måneder etter brorens død.

van Gogh var svært inspirert av japansk billedkunst. Mens han bodde i havnebyen Antwerpen, kjøpte han japanske fargetresnitt av sjøfolkene. Han pynta rommet sitt med dem og studerte dem i timevis. De japanske kunstnerne hadde en spesiell arbeidsmetode: Etter en lang tids kontemplasjon malte de svært raske blomstermotivene. Van Gogh nådde på samme måte sin kunstneriske modning sin første og eneste sommer i Arles i 1888 da han levde i en nesten uopphørlig ekstase.

Frank Elgar sier i sin bok om van Gogh: «Aldri har noen kunstner så hurtig og besluttsomt skifta inspirasjon og malemåte».

Han malte gjennom alle årene mennesker i arbeid. Han skreiv i ett av sine brev: «Verken hos grekerne, under renessansen eller i den tidlige hollandske skole framstille mennesker gjennom deres arbeid, skjønt arbeidet er menneskers egentlige kjennetegn.»

Han skreiv om seg selv: «Når jeg sier at jeg er en bondemaler, er det nøyaktig det jeg er. Jeg er selv en bonde og hører hjemme blant bønder». Han malte mange portretter av bondekvinner.

Det er få spor i kunsten hans som viste at han levde i et industrisamfunn. I noen få bilder skaper et passerende tog dynamikken.  Men ellers er det en før-industriell verden som preger bildene hans. Han malte vevere i arbeid som er et klassisk motiv i nederlandsk malerkunst. Han skreiv at veverne ikke utsettes for den samme risiko som gruvearbeiderne, men de var like fattige. De klagde aldri, men «ser ut som drosjehester, eller som får som skal føres til England for å slaktes».

I 1878 dro han til et gruveområde i Borinage i Belgia der han arbeidde som lekpredikant blant gruvearbeiderne. Arbeiderne og deres familier levde under elendige forhold. Her var gruvegangene som skorsteinspiper.  I trange gruveganger krøp arbeiderne med lungene fylt av kullstøv ved hvert åndedrag. Også mange barn trakk små vogner med kull.

van Gogh kledde seg i en gammel soldatjakke og en skjorte han lagde av kasserte kullsekker. Han bodde i en ussel hytte og sov på en sekk på leirstampa golv. Han  levde som de han bodde blant.

Da gruvearbeiderne gikk til streik, støtta han dem – og fikk sparken fra misjonsselskapet. Han bodde der i to år, og folk huska han i lang tid etterpå. Det var fra dette området Emilie Zola skreiv sitt store naturalistiske verk «Germinal – den store gruvestreiken».

Nyskapende og revolusjonære kunstnere som van Gogh vil først bli møtt med taushet, sensur og latterliggjøring. Når det etablerte til slutt må akseptere deres geniale kunst, blir den tatt inn i de borgerlige salongene: plassert på veggene i galleriene og blir objekter for pynt og spekulasjon, mens hele det visjonære og skakende innholdet blir forsøkt skjult eller glemt bak svulstige ord om kunstens verdi.

Forfatter John Berger skreiv at van Goghs visjon var at han var en kunstner som så alt, som så verden i sin totalitet, og attpåtil evna å dele denne visjonen med oss.  Dette er et blikk på verden som grenser mot galskap.

Den kan derfor være fristende for mange å vende seg vekk fra van Goghs bilder.  De utfordrer oss og gjør oss svimle. Mange vil avvise van Goghs bilder når de har tilbrakt mer et minutt foran ett av dem, skriver Berger: «Verkene utfordrer oss med sin innsikt: Tør du komme nær, tør du se det jeg ser?»

Inspirasjonskilder:

Knud Hansen: Natcafeen  Studier i van Goghs livsanskuelse Gyldendal Danmark 1985

John Berger: Se på bilder  Forlaget Oktober 1985

Sitatet er henta fra Hansens bok og oversatt av meg.

Kronikken stod på trykk i Fædrelandsvennen 2. august 2019

Skrevet av

Øyvind Andresen

Jeg er 67 år, marxist, pensjonert lektor og fagbokforfatter. Tekstene er oftest skrevet etter samtaler og konsultasjoner med min kloke livsledsager Ingjerd. Du kan gjerne skrive kommentarer, men en minste betingelse er at du skriver under fullt navn.

8 kommentarer til «Vincent van Gogh og den frie kunsten»

      1. Enig i det. «Øre-episoden» blir gjerne brukt for å underbygge påstanden om at Vincent var en «skrulling». Han var ikke det. Snarere arbeidet han systematisk og rasjonelt, og var like etterrettelig med det han gjorde som f.eks. Monet og Turner. Jeg synes artikkelen i The Telegraph gir støtte til en slik fortolkning ved at den gir Gauguin en mindre uskyldig rolle enn hittil antatt. Skjønt ingen av oss tror at det var et sverd, men snarere en barberkniv, e.l.

  1. Øyvind, takk for artikkel !. Du skriver :
    «Forfatter John Berger skreiv at van Goghs visjon var at han var en kunstner som så alt, som så verden i sin totalitet, og attpåtil evna å dele denne visjonen med oss. Dette er et blikk på verden som grenser mot galskap.»———————————

    Hvorfor må kunstnere og da særlig ! de visuelle som knytter seg an mot menneskenes hovedsans ! , synet, få servert slikt tull.
    Goghs malekunst var slett IKKE, et blikk på verden som grenser mot «galskap «- men normalt, selv om,, det var nyvisuelt og nytenkende.
    Van Goghs eneste ! «galskap» var, at han var sur ! og slett ikke ville at Theo skulle varsles etter at han hadde skutt seg og blødde ut og langsomt over mange timer. Theos sønn hadde da blitt syk og familien trengte , konkret mer av Theos økonomi.
    Ellers var det ingen galskap hos Vincent , mer enn hos alle vitenskapsmenn og damer og alle andre utslitte «normale».
    Det motkulturelle var , at «familien» – Theo understøttet ham og sikret i en viss tid , hans kunstaktivitet. Slik søstrene sikret legesønnen E. Munch i hans begynnelse .
    Da Theos sønn ble syk og han derfor ! ikke lenger kunne understøtte broren på samme måte , ble «livets dør» delvis lukket for Vincent.
    Han hadde da malt en hel sommer og var selv helt «tom» som de fleste billedkunstnere etter en slik intensiv arbeidsperiode og derfor ble han potte sur !!! og oppgitt over nå Theos manglende muligheter for økonomisk støtte.
    Ikke noe mer !!! enn en helt normal reaksjon ! fra et utslitt menneske.

    Roger.
    https://spartakus.no/2018/11/28/kunstens-politiske-sprengkraft/

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.