Svømme med haier

Luyendijk_Svomme_med_haier_1024x1024

- Ikke fortelle min mor at jeg arbeider på Wall Street. Hun tror jeg spiller piano på et bordell.
Amerikansk vits fra 1930-tallet

Finanskapitalen er selve «blodomløpet» i det kapitalistiske samfunnet.  De styrer økonomien mot nye kriser, ikke etter en bevisst plan, men som en følge av profittjag, spekulasjoner og mangel på reguleringer.

Finanssektoren  er prega av hemmelighold . De ansatte  har sin egen omertà, taushetsplikt. Å bryte dette straffes med oppsigelse, svartelisting og/eller erstatningskrav.

Det er derfor et unikt bilde den nederlandske journalisten og antropologen Joris Luyendijk gir av de innerste kretsene i finanssektoren i City of London i boka «Svømme med haier» som i år kom på norsk. Boka baserer seg på intervjuer gjennom flere år med omtrent 200 økonomer og meglere som bryter taushetsplikten. De fleste var anonyme, likevel med risiko for å bli avslørt av egne byråer som overvåker om noen sladrer til media.

Jobber uten sikkerhet

Londons finanssektor sysselsetter mellom 250 000 til 300 000 fordelt på banker, meglerfirmaer, forsikringsselskaper og investorfond. De ansatte er uten rettigheter. Plutselig kan en ansatt bli kalt opp til sjefen som sitter i øverste etasje og sparka på fem minutter. Nøkkelkortet blir inndratt umiddelbart, og utenlandske ansatte har en måned på seg til å forlate landet.

De som arbeider i disse firmaene, tilbringer livet foran dataskjermer, stabla i flere etasjer. De arbeider minst 10 til 15 timer hver dag – og ethvert normalt kjærlighets- og familieliv er nesten umulig. Arbeidsmiljøet er prega av beinhard konkurranse, smisking, baksnakking og frykt. I noen bedrifter blir to ansatt i samme jobb for å se hvem som er mest «konkurransedyktig».

Men det er høye lønninger, levekostnadene er høye og de private skolene som barna går på, er rådyre. Derfor klamrer de seg til jobben.

Hele systemer er basert på å akkumulere kapitalen til de rikeste. Dette er lovlig fordi det er lobbyistene fra finansnæringa som i realiteten skriver loven og knytter ledende politikere til seg.

Ikke ondskap, men inkompetanse

Et av Luyendikjs hovedpoeng er at det ikke er onde mennesker som arbeider i City, men at de er forma av et system. Finanskrisa i 2007/2008 ble ikke utløst av ondskap, men av inkompetanse; noe som faktisk er mer skremmende ifølge Luyendijk som sier dette i et intervju med Morgenbladet nr. 21 2016:

Fordi vi mennesker kan takle en ond skurk, vi kan slåss mot ham. The Wolf of Wall Street, ikke sant? Han selger deg aksjer i ikke-eksisterende selskaper. Det er svindel, og det kan vi forstå. Men kaos derimot, som oppstår når folk ikke vet hva de driver med, det er verre. Det er en katastrofe. Vi har skapt et system som oppstår når folk ikke ser hele bildet. Og det er skremmende. Særlig når man innser hvilken skade dette systemet kan påføre oss.

Luyendijk forteller at ingen løsning er nær, tvert imot. Problemene er som før: revisorer er fortsatt konsulenter, kredittvurderingsfirmaene tjener på å utstede toppkarakterer, politikerne lar seg manipulere og kjøpe av finansnæringa osv.

Oppstår en ny krise, utløst av spekulantene i finanssektoren, vil det samme skje igjen: Det er skattebetalerne som må punge ut for å redde systemet, sannsynligvis enda mer brutalt enn før. Det dreier seg jo om det som blant finansfolkene karakteriseres med betegnelsen OPM: other people´s money.

Finanskapitalens rolle

Luyendijk kommenterer ikke finanskapitalens rolle under kapitalismen. Som et supplement til «Svømme med haier» bør man lese Torstein Dahles artikkel  «Økonomiske kriser – er vi på vei inn i den eller ut av den?» i tidsskriftet Rødt nr 2/2012:

Finansnæringen med bankene i spissen utgjør selve «blodomløpet» i et moderne kapitalistisk samfunn. Den leverer ingen varer eller tjenester som folk har nytte av; ingenting å bruke, ingenting som vi trenger for å leve. Den er en rendyrket snylternæring, som henter sin profitt fra verdier skapt i andre næringer.

Videre skriver han:

Men den spiller en helt avgjørende rolle i samspillet mellom kapitalistene. Den formidler lånekapital til bedrifter og til stater, og den sørger for at långiverne får «sin del» av den profitten som skapes i de bedriftene der den egentlige produksjonen av varer og tjenester skjer. Den formidler også egenkapital til bedriftene, ved at det er finansnæringen som forestår nesten all innhenting av aksjekapital.

Dahles oversiktlige og pedagogiske artikkel finner du her. Dahle forklarer oss hvorfor bankene må reddes uansett, man kan jo bare  bruke OPM

EUs finanstilsyn

Stortingsflertallet (FrP, Høyre, Ap og Venstre) vedtok 13/6 å underlegge Norge under EUs finanstilsyn. Finanseksperter i Brussel mener at  norske interesser i større grad vil utsettes for angrep fra hedgefond og andre spekulative interesser, ifølge Klassekampen 2/6.  “Nordmenn burde være bekymret”, sier Kenneth Haar, finansreguleringekspert ved Corporate Europe Observatory som overvåker businesslobbyen i Brussel. Men det er nok ikke Kjell Inge Røkke og Rune Bjerke som har grunn til bekymring.

En bearbeidet versjon av denne teksten ble publisert i Fædrelandsvennen 13/8

Se også:

Er den økonomiske krisa i Europa over?

og:

På veg mot et nytt krakk?

 

Skrevet av

Øyvind Andresen

Jeg er 72 år, pensjonert lektor og fagbokforfatter. Tekstene er oftest skrevet etter samtaler og konsultasjoner med min kloke livsledsager Ingjerd. Du kan gjerne skrive kommentarer, men en minste betingelse er at du skriver under fullt navn.