Minnetale ved min fars bisettelse

Min far, Per William Andresen, døde 2. mai på Ammerudhjemmet, 95 år gammel og ble bisatt på Alfaset kapell 16. mai. Bildet må være tatt under krigen en gang.  Jeg holdt denne minnetalen i kapellet:

Jeg har hørt at gamle indianere i Nord-Amerika gikk ut i skogen når de følte at de skulle dø. Hvis pappa var indianer, ville han gjort det samme – satt seg med utsikt over en innsjø og tent opp den siste fredspipa. Men min far var ikke noen indianer, så han døde fredfullt i senga si på Ammerudhjemmet. Ikke røyka han heller. 

Men en fredspipe kunne han nok ha tent om det var nødvendig. Han var i grunnen et veldig fredelig mennesket.  Og alle mest hadde han fred i sinnet når han var ute i naturen – eller sammen med familien. Å være fri var å ha fri.

Alt det andre med pappa, alt det politiske, var noe han gjorde fordi han måtte. Fordi han ønska at alle skulle ha det fredelig. Fordi ingen skulle ha rett til å tråkke på andre. Fordi ingen skulle ha rett til å leve høyt på andres slit og nød. Fordi en stormakt ikke skulle ha rett til å underkue et folk med våpenmakt. Det verste han visste, var maktmennesker.

Alle som kjente pappa, visste han hadde en indre glød – som varte gjennom hele livet. Det var lengselen etter en fredelig verden, visjonen om et klasseløst samfunn der folk skulle yte etter evne og få etter behov.

Denne store tanken, som egentlig er svært gammel, lenge før Marx, må ha blitt tent i han meget tidlig, som ung mann da han gikk inn i motstandsbevegelsen under krigen.

Som dere kanskje veit, ble gruppa pappa var med i, avslørt av nazistene– og flere av gruppas medlemmer ble torturert, henretta eller sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland.  En mann hadde infiltrert gruppa og angitt den. Hans navn var Bjarne Nilsen, etter krigen dømt til livstidsdom for sine ugjerninger.

Nordahl Grieg skreiv i «Til ungdommen»:

Edel er mennesket

jorden er rik!

Finnes her sult og nød,

skyldes det svik.

Jeg har tenkt at om verden bestod av mennesker som pappa, hadde vi klart å bryte ut av den onde spiralen med krig og kriser. Men hva møtte han og hans kamerater få år etter at det hadde sluppet ut fra konsentrasjonsleirene?

Den norske statsministeren sa i 1948 i sin berømte tale på Kråkerøy om de ledende kommunistene:

«Som sine kampfeller i andre land er de i sine hjerter tilhengere av terror og diktatur».

Dette åpna for en heksejakt, mistenkeliggjøring og ulovlig overvåking mot kommunister og andre venstreorienterte som varte under hele den kalde krigen.

Pappas fikk tilsendt sin mappe på 90-tallet, da overvåkningspolitiet ble tvunget til å oppgi sine ulovlige dokumenter, Ifølge politiet skulle pappa under krigen vært med å planlegge «drap på biskop Berggrav samt lederen for den norsk China-misjon.» (!). Vi fikk bekrefta det pappa hele tida forstod, nemlig at kilden til overvåkningspolitiet opptegnelser om han var en mann: nemlig Bjarne Nilsen, angiver brukt i krig som i fred. Det er tydelig at det norske politiet bare kopierte det Bjarne Nilsen hadde sagt om pappa til okkupasjonsmakta under krigen.

Det er en skam. Det er et svik.

Men til tross for politisk motstand, ble pappa ble ingen bitter mann. Det var mange under krigen, som opplevde mye verre ting enn han, som ble alkoholiserte og traumatiserte. Pappa beholdt sinnsroen. Han var avholdsmann. Han hadde sin kjære Mary, og han hadde oss, ungene – og han hadde skog og mark – og etter hvert hytta på Høland.

Han hadde et brennende sinn. Det er slike mennesker som beveger verden, men det er ikke alltid lett å ha dem i nær familie. Slik var det ikke med pappa. Jeg husker at han og jeg gikk en tur i Lillomarka i min barndom. Jeg husker ikke hvor gammel jeg var, men jeg husker at han fortalte om sin kjærlighet til arbeiderklassen og behovet for å slåss for rettighetene til småkårsfolk. Så sier han: «Men hva du skal mene, det får du finne ut av sjøl».

Med god grunn var han skuffa over utviklinga. Det han stod for, gikk i grus. Det finnes i dag mer sult, nød og krig enn noen gang. Men han innkasserte to seire da Norge sa nei til medlemskap i EF/EU i 1972 og 1994. Han var svært aktiv i begge kampene. For han gikk det en linje til motstandskampen under krigen: Det gjaldt kampen for norsk selvstendighet.

Etter første folkeavstemninga skreiv Dag Solstad en arbeiderroman fra et arbeidermiljø i Halden som dreide seg om kampen forut for og om selve nei-seieren 25. september 1972. Han kalte romanen «25 september-plassen». NRK kulturjournalist Haagen Ringnes var på leit etter reaksjonen fra «en vanlig arbeider» – og hvem fant han? Per Andresen på bokbinderiet Aas og Wahl. Pappa var rett nok en arbeider, men hvor vanlig han var, kan man jo lure på.

Det kom på fjernsyn: Pappa roste boka, han kjente seg igjen, men mente at den overdrev betydninga for nei-seieren til innsatsen fra AKP (m-l). Han mente at det var den breie folkebevegelsen mot norsk medlemskap som var avgjørende. Jeg tror han hadde rett i det.

I 1994, da han var blitt pensjonist, stod han hver dag på stand for Nei til EU på Stortorget. Til slutt ble han intervjua av svensk TV som ville ha en stemningsrapport fra en nei-aktivist fra Norge. Svenskene hadde i sin egen avstemming om EU-medlemskap samme året. Jeg synes i grunnen litt synd på svenskene for de hørte mer på rådene fra sine egne ledere enn å stole på en bokbinder fra Torshov.

Jeg kunne ha sagt mye mer, om våre utallige felles turer da jeg var blitt voksen, på turstiene som danner et nettverk gjennom Groruddalens indre industrilandskap, der han kjente hvert tråkk –  eller våre turer til Lilloseter der han spanderte kaffe og rykende ferske kanelboller. Han var en svært nysgjerrig og sosial person, snakka med kjente og ukjente – og ville finne ut av alt. En dag vi gikk på tur i vegen inn fra Grorud stasjon var det et eller annet ved jernbaneverkstedet på Nyland han skulle ha klarhet i. Dermed strena han gjennom porter og over jernbanelinjer. Når Per Andresen var i farta, var det ingenting som kunne stoppe han, selv ikke godstoget fra Lillestrøm.

Men la meg avslutte med dette: Pappa arbeida mange år for Gyldendal forlag mens jeg var en guttunge. Han fikk tak i leggene til mange bøker, altså selve papirarkene. Hjemme, på kjøkkenbenken, bandt han bøkene sammen. Jeg husker han hadde en stor rund pensel som hadde brukte på bokbindet og som han dyppa ned i et kritthvit lim som han kalte «Andresens lim».

Pappa bandt meg til to tradisjoner: Det ene var bøkene verden: Alle bøkene som fylte opp de hjemmesnekra bokhyllene hjemme. Og den andre tradisjonen: til den kjempende arbeiderklassen. Dette gjør meg til det jeg er: Jeg er bokbinderens sønn.

Så selv om det er røykeforbud her, ber jeg dere tenne opp fredspipene. Jeg lyser fred om min fars minne. Vi fortsetter der han slapp.

Skrevet av

Øyvind Andresen

Jeg er 66 år, marxist, lektor og fagbokforfatter. Tekstene er oftest skrevet etter samtaler og konsultasjoner med min kloke livsledsager Ingjerd.

6 kommentarer til «Minnetale ved min fars bisettelse»

  1. Kondolerer med din fars bortgang. Minnene om våre foreldre er nå vår historiebok til den nære fortid. Som barn og ungdom forsto jeg ikke helt hvordan et menneske er del av samfunnets utvikling og historie. Nå ville jeg gjerne visst mye mer enn jeg gjør. Mvh

  2. Kondolerer med din far, Øyvind. Tusen takk for at jeg fikk lese den gode og interessante (men også opprørende) talen du holdt. Så heldig du har vært som har hatt en så god far.
    Vennlig hilsen
    Sigrun

    1. Takk, Sigrun.

      I bisettelsen brukte vi sanger og tekster som vi brukte i Signatur: sangene «Til ungdommen», «Gategutt» og «Den dag kjem aldri» (Vinje) og opplesning av diktet «En lesende arbeiders spørsmål» (Brecht).

      Vi snakkes. Hilsen Øyvind

  3. Hjertelig takk for at du sendte meg talen ved faren din sin bortgang! Den var veldig fin å lese. Jeg synes jeg kjenner deg litt bedre nå.
    Masse hilsener fra Bjørgulf

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *