Arbeiderpartiets problemer er dyptpløyende. Partiet er ikke lenger sosialdemokratisk, men nyliberalistisk lik mange av deres søsterpartier i Europa som har utspilt sin historiske rolle. I Nederland, Hellas og Frankrike er disse partiene redusert til minipartier.
Problemet for Ap er at deres velgere ikke er nyliberalister. Partiet hadde derfor vært tjent med å ha en leder og statsministerkandidat som i framtoning og retorikk klarte å kamuflere partiets egentlige kjerne. Men det har de ikke.
Jonas Gahr Støre er selve legemliggjørelsen av en nyliberalistisk politiker, og han prøver knapt nok å skjule det.
Han uttalte til Klassekampen 19/7 i år: «Det er sterke, nesten naturgitte drivkrefter som bidrar til at vi får større forskjeller i Norge.» Han nevnte fire slike naturgitte drivkrefter: Markedskreftene, globalisering, fordeling av kapital og innvandring.
Den globaliserte kapitalismens utbytting og ødeleggelse av mennesker og miljø framstiller han nærmest som en naturlov som ikke er styrt av politiske beslutninger – og Støre sier han ønsker å begrense skadevirkningene.
Støre var i sin tid en av arkitektene for EØS-avtalen og som utenriksminister tok han initiativ til TISA-forhandlingene som åpner for et massivt angrep på velferdsstaten. Både EU/EØS og handelsavtaler som TTIP, CETA og TISA vil nettopp styrke disse “naturgitte drivkreftene”. Og denne utviklinga har massiv støtte fra de sosialdemokratiske partiene nasjonalt og internasjonalt.
Macron som ideal
Arbeiderpartiets ledelse må altså prøve å tildekke at de står for en markedsliberalistisk poltikk som bare tjener et lite mindretall rike mennesker. Men strategien for denne dekkoperasjonen varier. Gahr Støre velger andre ord en hans rådgiver Jonas Bals. En annen variant står på trykk Klassekampen 22/7 der Aps partisekretær Kjersti Stenseng gjør et forsøk på å forklare partiets ideologi i kronikken “Grasrota tilhører oss”.
Hun fokuserer på presidentvalget i Frankrike. Det hadde vært interessant å få en vurdering av hvorfor deres søsterparti gikk på en smell. Det gjelder altså partiet til forrige president François Hollande som styrte Frankrike i de siste fem åra og etter hvert ble den mest upopulære presidenten i Frankrikes historie. Men Ap har fått en ny helt, en utbryter av sosialistpartiet, den nyvalgte presidenten Emmanuel Macron og hans parti La République en marche !
Stenseng skriver:
Labour, under Jeremy Corbyn, har vokst til en organisasjon med over 550.000 medlemmer. Bernie Sanders samlet en kampanjeorganisasjon med over 200.000. Emmanuel Macrons parti greide på kort tid å registrere over 200.000 medlemmer.
Ved å omfavne bevegelsene bak Corbyn, Sanders og Macron samtidig, blottlegges Aps problem; at de prøver å ri to hester på samme tid. Disse bevegelsene er jo uttrykk for stikk motsatt politiske tendenser.
Den tidligere bankmannen Macron er fullblods markedsliberalist. Da han ble utnevnt til næringsminister for sosialistpartiet i august 2014, skrøt han av at han var kjent som en som ønsket en “kreativ destruksjon” av arbeidsplasser gjennom digitaliseringen av arbeidslivet.
Macron fikk gjennomført en lov som fremmer buss framfor tog, med søndagsåpne butikker og nattarbeid. Han myket også opp reglene for kollektive oppsigelser og satte fart i privatiseringen av regionale flyplasser.
Og denne politikken vil han fortsette å gjennomføre som president med brutale angrep på rettighetene til franske arbeidstakere. Han vil si opp 120 000 offentlige ansatte, utvide arbeidstida, redusere sykepenger og dagpenger osv.
Macron er kjent som Støres ideal, men Støre får neppe personlig drahjelp av den franske presidenten i valgkampen. Men til trøst får han hjelp av Gro Harlem Brundtland. Støre drar land og strand rundt med en rød sofa der han og Brundtland intervjues av Anne Grosvold. Brundtland har sikkert god appell til noen trofaste Ap-folk, men for mange står hun for den som introduserte nyliberalismen i Norge.
Vil Arbeiderpartiet tape en generasjon ungdom?
Kanskje kan Arbeiderpartiet klare å mobilisere nok til å få regjeringsmakt ved dette valget til tross for klønete valgkamputspill, men deres problemer vil forsterkes framover, særlig hvis det skjer en politisering blant de unge. Det har dårlig appell blant mange unge at Ap støtter aktivt norsk deltagelse i NATOs kriger som bombinga av Libya, at de i Stortinget stemte mot å anerkjenne Palestina og er imot at Norge skal delta i forhandlinger i FN med sikte på en bindende avtale om å forby atomvåpen.
I tillegg til dårlig rykte som miljøparti, vil Ap få problemer med å nå fram til progressive unge. Det er kanskje ikke så rart at AUF prioriterer den populistiske kampen mot fraværsreglene i videregående skole som viktigste sak i valgkampen. Da slipper man å snakke om det ubehagelige ved partiets politikk.
Muligheten er der for at Ap kan miste en generasjon av unge slik de gjorde på 1970-tallet. Men i Norge finnes det i dag ingen bevegelse som kan fange inn denne ungdommen i anti-kapitalistisk retning.
Denne teksten stod som kronikk i Fædrelandsvennen 24/8
Se også:
Tusen takk for en veldig god artikkel. Jeg har et spørsmål angående din avsluttende påstand (“Men i Norge finnes det i dag ingen bevegelse som kan fange inn denne ungdommen i anti-kapitalistisk retning.”): hva med Rødt?
Legg merke til Rødts analyse av Ap. De betrakter Ap som en del av venstresida som de vil trekke mot venstre. Jeg mener dette er feil strategi som bygger på gal analyse av Ap som et nyliberalistisk parti. Jeg viser i mitt innlegg hvor reaksjonært Ap er.
Siden vi snakker om ungdom:
Snakker f.eks Rød Ungdom om kapitalisme og imperialisme? Rød Ungdom prioriterer leksefri skole, kamp mot eksamen og fraværsregler. Men hvorfor stiller de ikke det avgjørende spørsmål i skolepolitikken: Hvem skal eie kunnskapen?
Og i valgkampen hører vi lite fra Rødt/Rød Ungdom om kampen mot imperialisme og den globale kapitalismen og mot krigsfare. Nesten alt er snevret inn mot nasjonale forhold.
Jeg ønsker Rødt alt godt i valget, men er redd det ikke er det redskapet som skal til for å bekjempe kapitalismen.
Se også:
http://andresensblogg.no/rodts-syn-pa-maoismen/
http://andresensblogg.no/popvenstre-med-pustevansker/
Takker for for ditt gode og gjennomtenkte innlegg i Fædrelandsvennen i dag 24. August. Det som slår meg,er at Arbeiderpartiet har i tiden etter Gro blitt et annet parti som har glemt hva de har stått for. Det demokratiske parti i USA har også tatt samme vei og den begynte med Clinton og resultatet av det ser man i dag da demokratene tapte regjeringsmakten med en kandidat som Arbeiderpartiet hadde sett opp til og ville legge seg opp mot dennes politik. Vi så jo hvordan dette gikk, folket trodde ikke på de, og det er det samme som skjer her. De har tatt avgjørelser som det norske folk er i mot, ting som du tar opp i artikkelen, samt å overlate til EU finansreguleringen. Takk igjen for en god artikkel.