Hvem skal eie jorda?

Kronikk i Fædrelandsvennen 4/10

ttip-eu-komission-infografiken_englisch_722px_6

Den tyske kjemi- og farmasøytgiganten Bayer A G er et skritt nærmere oppkjøp av amerikanske Monsanto. De har lagt inn et bud på omtrent 545 milliarder kroner som vil være den største overtagelsen et tysk selskap har gjort noensinne. Bayer har 120 000 ansatte og Monsanto har drøyt 25 000. En slik fusjon vil skape et selskap som kontrollerer 25% av markedet for salg av frø og plantevernmidler.

Salget må godkjennes av konkurransemyndigheter og Monsantos aksjeeiere. Bayer forventer at salget gjennomføres i løpet av 2017. En rekke Wall Street-banker vil tjene flere hundre millioner dollar på de finansielle transaksjonene. Det norske oljefondet vil tjene titalls millioner dollar på salget, fordi de eier 0,82% prosent av aksjene i Monsanto. (Oljefondet eier for øvrig 1,65% av aksjene i Bayer).

Monsanto er vel kjent for sine ugjerninger, ikke minst som produsent av det kjemiske stoffet Agent Orange som drepte og ødela mennesker og vegetasjon under Vietnamkrigen. Vietnamesiske myndigheter antyder at tre millioner ble eksponert for disse kjemikaliene.

Monsanto er også ledende i produksjon av genmanipulerte frø som dels er forbudt i Europa. Bayer + Monsanto vil legge et enormt press på å få opphevet et slikt forbud. Med en slik markedsmakt kan det nye selskapet dessuten lage frø til planter som bare tåler plantevernmidler fra egen produksjon.

Bayer og BASF var en del av IG Farbenindustrie som under andre verdenskrigen produserte gassen Zyklon B som ble brukt i gasskamrene, og at de brukte konsentrasjonsleirfanger i fabrikkene sine og drev eksperimenter på mennesker.

Seks multinasjonale selskaper – Bayer, Monsanto, BASF, Dow Chemical, Syngenta (sveitsisk) og DuPont – kontrollerer i dag 75% av verdensmarkedet for plantevernmidler og frø.

I tillegg er det fire multinasjonale konsern som kontrollerer 75% av verdens kornhandel. Det dreier seg om ADM, Bunge, Cargill og Dreyfus, sammen ofte kalt ABCD.

I 2005 omsatte de for 159 milliarder dollar, i 2011 for 320 milliarder dollar.

ABCD er ifølge Martín Caparrós, den argentinske forfatteren av boka Sult, innblandet i de forskjelligste forbrytelser som avskoging, ulovlig bruk av kjemiske midler i jordbruket, skatteunndragelse, slavearbeid og barnearbeid.

Disse selskapene forsøker å skaffe seg total kontroll over matkjedene. Allerede i dag kontrollerer de verdensmarkedet og de fleste nasjonale markedene. Fordi de har monopolstilling, presser de prisene ned for produsentene.

Caparrós skriver:

Men hvis den globale prisen på mat øker, øker deres fortjeneste på mange forskjellige måter. De bruker sin innsideinformasjon, holder tilbake enorme lagre, kjøper der det er billig og selger der det er dyrest, de definerer de globale prisene, produserer midlertidig prisoppganger og prisfall, de knuser lokale produsenter med priser disse ikke kan følge, de presser det overskuddet de kan ta ut av havnene og flåtene og lagrene sine, de presser regjeringer for å oppnå gunstige betingelser, de handler med formuer på spekulasjonsmarkedene —- «for å understøtte sine operasjoner med faktiske handelsvarer»   (side 320) 

Korn og kornprodukter er et spekulasjonsobjekt på børsene.  På Chicago-børsen i dag omsettes det f.eks. hvert år et kvantum hvete som tilsvarer femti ganger verdens hveteproduksjon. Det finnes et enormt overskudd av kapital globalt som investeres i råvaremarkedet og som driver prisene opp til det fem og seksdobbelte for kjøperne.

Det er nok mat i verden. Matprisene bestemmes ikke lokalt, fordi matvarer er blitt et globalt spekulasjonsobjekt. Det finnes flere hundre millioner mennesker som daglig ikke har råd til å spise eller spise så mye som de egentlig burde.

Martín Caparrós viktigste budskap i boka si er at hovedårsaken til dette er rikdommen til  et mindretall på kloden.  Ulikheten er satt i system. Så enkelt er det, som det skulle vært skrevet i en ABC.

«Hvordan i helvete klarer vi å leve med vissheten om at dette skjer?», spør han.

Det er verd å merke seg at den største lobbygrupperinga for å få til handels- og investoravtalen TTIP, er agro- selskapene.

Konklusjonen er at det nå er et fåtall multinasjonale selskaper som kontrollerer matproduksjonen fra frø til forbruker.  Det er agro-businessens profittjag som skaper betingelsene for sulten i verden; at nærmere ni millioner mennesker dør hvert år av sultrelaterte årsaker. Dette er hovedtesen i boka Sult.

Agro – selskapene har en uhyggelig fortid.

Men framtida ser like uhyggelig ut hvis vi ikke får fram det grunnleggende spørsmålet: Hvem skal eie jorda?

Så enkelt er det. Og så vanskelig.

 

Skrevet av

Øyvind Andresen

Jeg er 66 år, marxist, lektor og fagbokforfatter. Tekstene er oftest skrevet etter samtaler og konsultasjoner med min kloke livsledsager Ingjerd.

One thought on “Hvem skal eie jorda?”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *