Hvem felte Norske Skog?

Kronikken i Klassekampen 10/8 er et sammendrag av det jeg tidligere har skrevet om krisa i Norske Skog på denne bloggen.

Bildet viser Blackstones toppsjef Stephen Schwarzman

Papirprodusenten Norske Skogs utvikling er lærestykket om hvordan et solid konsern med røtter i de norske skoger, tar skrittet ut i den store verden for å ete seg feit, for til slutt å ende opp som gjeldtynga slaktoffer for internasjonal finanskapital.

Selskapet ble etablert i 1962 som Nordenfjeldske Treforedling, i hovedsak eid av norske skogeiere. Etter hvert ble det dominerende i treforedling i Norge der de blant annet eide de nå nedlagte papirfabrikkene Union i Skien og Follum ved Hønefoss.

Under ledelse av tidligere SAS-sjef Jan Reinås skjedde ekspansjonen utafor Europa. Den ble innleda i 1998 med kjøp av flere eiendommer i Asia. To år senere ble giganten Fletcher Challenge Paper kjøpt for 21 milliarder kroner. Det var til da det største industrioppkjøpet noe norsk selskap hadde stått for, finansiert med store lån.

Da Reinås var ferdig med denne oppkjøpsrunden, eide Norske Skog papirfabrikker i femten land, på alle kontinenter. Men markedet globalt for avispapir var synkende og overproduksjonen enorm.

Etter 2000 starta prosessen med nedsalg og kostnadskutt, men gjelda var uhåndterlig. Amerikansk finanskapital begynte sine spekulasjoner mot Norske Skog etter at ledelsen i november 2015 offentliggjorde at de ikke klarte å betjene gjelda.

Da kjøpte det amerikanske investeringselskapet Blackstone, gjennom datterselskaper som GSO Capital Partners og Cyrus Capital, seg inn som største aksjeeiere. Blackstone Group ble også selskapets største kreditorer sammen med andre investerings- og hedgefond.

I april 2016 bestemte en ekspertkomité av diverse banker og finansinstitusjoner at selskapet hadde misligholdt gjelda. Dette utløste milliardutbetalinger til investorer som har vedda på mislighold gjennom såkalte CDS-kontrakter. CDS (Credit default swap) er en type derivater som beskytter kreditorene. Dette er første gang slike utbetalinger skjedde i et slikt omfang i Norge. 

Norske Skog er i dag fremdeles en av verdens største papirprodusenter med fabrikker i seks land med 2600 ansatte globalt. I Norge eier de papirfabrikken i Skogn (ca. 370 ansatte) og tradisjonelle Saugbruks i Halden (ca. 520 ansatte). 

Selskapet har siste uker tatt nok et skritt mot stupet. Selskapet innrømmer nå mislighold av lån ettersom de ikke vil betale renter mens de forhandler om restrukturering av gjelda.

Dagens Næringsliv skrev 4/8:

Den anerkjente og erfarne forretningsadvokaten Henrik August Christensen (55) kom inn som styreleder i Norske Skog i fjor høst. Han havnet midt oppi refinansieringsjobben. – Det er kapitalismen på sitt mest brutale når forskjellige kreditorer og aksjonærene skal kjempe om posisjoner etter restrukturering, sier han.

( —)  – Det er ingen stor aktør her som har et langsiktig perspektiv og penger til å sette inn til å drive dette videre, sier han.  – Det er ingen industrielle aktører, bare finansielle.

Det betyr med reine ord at det er Blackstones toppsjef Stephen Schwarzman som sitter med makta til å bestemme utvikling — evt. avvikling – av norsk treforedlingsindustri. Forbes kåra i fjor Schwartzman (70) til Wall Streets mektigste mann. Han har en formue på 12 milliarder dollar. Han er økonomisk rådgiver for Trump og samtidig viktig bidragsyter til Clinton Foundation.

Konsulenter i forhandlingene er Goldman Sachs og Evercore. De skal også ha sin del av kaka: Goldman Sachs aleine skal ha 100 millioner kroner.

De to norske fabrikkene går med overskudd og tjente i fjor 400 000 pr. ansatt. Nå risikerer de slakt. Det har gått slik professor i økonomi Erik Reinert oppsummerte: » En parasittisk finansøkonomi kan ta livet av vertsdyret»

De «frie» markedskreftene har igjen ført en virksomhet i grøfta. Da roper politikerne på Pappa Stat. Det er valgår, og nå vil politikerne vise handlekraft til tross for at de gjennom flere år har gitt fra seg de politiske virkemidlene som skal til for å styre økonomien. De spreller nå maktesløse i nyliberalismens garn. Dette gjelder ikke minst Arbeiderpartiet som har konvertert til markedsliberalismen.

Jusprofessor Mads Andenæs og Trond Giske mener at en statlig innblanding i Norske Skog kan være i strid med EØS-avtalen. Mye tyder på at de har rett, men en juridisk avklaring om dette spørsmålet vil ta lang tid.

Det eneste rette nå er å kjempe for at fabrikkene ikke blir plukka fra hverandre og solgt som skrapgods. Vi må redde vertsdyret. Spekulasjonene truer ikke bare de ansattes arbeidsplasser, men også alle som eier, hogger og leverer tømmer til fabrikkene.

Det kommer mange forsikringer om at fabrikkene i Halden og på Skogn er så livskraftige at de vil overleve en konkurs. Slik fungerer ikke kapitalismen. Bedriftene kan f.eks. bli solgt til konkurrenter som nedlegger dem for å sentralisere produksjonen, f.eks. til Sverige eller Finland.

Forsikringer ble også gitt før valget i 2005. Da hadde Norske Skog vedtatt å nedlegge Union i Skien med 380 arbeidsplasser. Bedriften gikk med overskudd. Arbeiderpartiet lovte å redde fabrikken hvis de vant valget. Stoltenbergs andre regjering overtok: To år etter ble maskinene demontert og sendt til Brasil.

Bare en mobilisering lokalt av fagforeninger og lokalsamfunn kan stoppe en eventuell slakt. Det er Halden og Skogn mot Wall Street!

Skrevet av

Øyvind Andresen

Jeg er 65 år, marxist, lektor og fagbokforfatter. Tekstene er oftest skrevet etter samtaler og konsultasjoner med min kloke livsledsager Ingjerd.

3 kommentarer om “Hvem felte Norske Skog?”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *