Et nasjonalt traume

Det er nå seks år siden Norge gikk til krig mot Libya. I løpet av fire måneder slapp seks norske F-16-fly i alt 588 bomber over Libya. Knapt noen snakka om hvor mange liv — sivile og militære — som gikk tapt på grunn Norges bombetokter. 

NATOs og Norges bombetokter førte til slutt til at Libyas statsoverhode Gaddafi ble slakta ned av en mobb med jihadister.

Norge ville bombe Libya til demokrati og kvinnefrigjøring fra 40 000 fots høyde. Det fantes ikke motforestillinger da Stoltenberg-regjeringen vedtok krig etter noen raske konsultasjoner på mobiltelefon. Noen kritiske synspunkter kom heller ikke fram da Stortinget drøfta Libya fem dager etter at de første norske F-16-flyene var på plass. Noe seinere vedtok SV støtte til krigen på sitt landsmøte.

I dag er det fullstendig kaos i Libya. Sist uke meldte NRK at nærmere 80 personer er drept i kamper mellom rivaliserende militsgrupper i Libyas hovedstad Tripoli. Minst 1.000 skal ha blitt såret i trefningene, opplyser libyske helsemyndigheter.

Tre forskjellige «regjeringer» slåss om makta. I dag er IS og al-Qaida også aktive i store deler av landet. De fantes ikke der under Gaddafi. Manchester-terroren har også en direkte forbindelse til Libya-krigen ettersom terroristens familie var knytta til et nettverk som opererte i Libya i allianse med NATO.

Kvinner tør knapt nok bevege seg ut av hjemmene sine. I den nevnte stortingsdebatten våren 2011 sa Dagrun Eriksen (KrF):

Den arabiske verden trenger nå en reformasjon der man ikke bare skifter ut tyranni med folkestyre, men der man også skifter ut vilkårlig maktmisbruk med respekt for menneskerettigheter, skifter ut kvinneundertrykkelse med likeverd og likestilling, skifter ut fordommer med utdanning, skifter ut korrupsjon med en rettsstat.

Norges og NATOs krig mot Libya var katastrofal, den ødela et av Afrikas mer velfungerende land og la det i hendene på islamistiske militser, og hele krigen må sies å ha vært en forbrytelse mot menneskeheten. Bombinga hindra også et fredsinitiativ fra Den afrikanske union.

Men krigen er ikke diskutert i Norge, fordi politikerne klarte å selge bombinga som en barmhjertighetshandling. Libya- bombinga forblir er et nasjonalt traume for «fredsnasjonen» Norge. Og traumer forsvinner ikke med det første.

Se også:

Kalender fra Libya-krigen:

Skrevet av

Øyvind Andresen

Jeg er 66 år, marxist, lektor og fagbokforfatter. Tekstene er oftest skrevet etter samtaler og konsultasjoner med min kloke livsledsager Ingjerd.

En kommentar om “Et nasjonalt traume”

  1. Den norske innsatsen i Libya forteller oss noe om vårt norske selvbilde. Vi er gode og snille og vi vil det gode for alle land og mennesker. Hvis vi får blande oss inn, hvis stridende parter bare hører på oss, lærer av oss, setter seg ned å forhandle og forhandler lenge nok, vil det bli fred og harmoni i verden. Dette er innstillingen som ligger bak innblandingen av etableringen av Sør-Sudan, fredsavtalen på Sri-lanka, Osloavtalen osv. Hvis det ikke går som vi hadde tenkt oss det, spiller det ingen rolle. For våre intensjoner er gode. Selvransakelse, noen offentlig kommisjon som går gjennom det som har skjedd får vi ikke. Venstresiden er taus. Det var demonstrasjoner i Oslo i forbindelse med USAs invasjon i Irak, men Norges engasjement i Libya…taushet. Andre land setter ned offentlige kommisjoner i forbindelse med slike saker, Storbrittania har f.eks. gjort det i forbindelse med sitt Libyaengasjement – men ikke Norge. Som sagt, dette forteller noe om oss selv, eller skal vi heller si, forteller noe om den norske elitens selvbilde.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *