Det internasjonale gjennombruddet skjedde i norsk skole med gjennomføringa av læreplanverket Kunnskapsløftet 2006 der de nye læreplanene skulle bygge på «globalisering, individualisering og pluralisme». Det nasjonale skulle tones ned.
Fra 2020 skal det iverksettes nye planer som videreutvikler Kunnskapsløftet og skal gi alle skolene et verdiløft som “vil forberede elevene bedre for livet etter skolen og for fremtidens arbeidsliv”, ifølge kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner.
“Det er besluttet at folkehelse og livsmestring, demokrati og medborgerskap og bærekraftig utvikling skal være tverrfaglige temaer i de nye læreplanene”, skriver Utdanningsdirektoratet.
18. oktober la Udir. fram forslaget til det nye historiefaget i videregående. Det innebærer et fullstendig brudd med tradisjonen i dette skolefaget. Faget gir ikke lenger en felles nasjonal referanseramme. Alt blir individualisert. Det er ikke lenger noe skille mellom norsk og internasjonal historie. Ingen konkrete historiske hendelser og personer er nevnt i planen.
I den eksisterende planen er det et skille mellom Vg2 og Vg3. I Vg2 var pensum norges- og verdenshistorie fram til ca. 1750 mens nyere historie ble tematisert i Vg3. Nå er blir dette skillet oppheva samtidig som kronologen i faget er fjerna.
Utdanningsdirektoratet ønsker å «fornye læreplanene ved å gjøre dem mer relevante for framtiden», mens fortida mister sin egenverdi. Alt skal tydeligvis relateres til elevenes situasjon samtidig som planen krydres med honnørord som «bærekraftig demokrati», «menneskerettigheter», «likestilling», «folkehelse og livsmestring».
Siden historiefaget også skal inneholde de tverrfaglige kjerneelementer, blir dette også en tvangstrøye som tres nedover historiefaget. Under «livsmestring og folkehelse» finner jeg denne formuleringen:
Livsmestring innebærer også å mestre kildekritikk, stoffutvalg og å gjenkjenne historiebruk. Dette er sentralt for å kunne forstå og delta i den offentlige samtalen.
Det er 32 mål for opplæringa der eleven skal utforske og undersøke kilder, trekke sammenlikninger, vurdere, presentere, diskutere og drøfte historiske spørsmål. Elevene skal tydeligvis bli historikere og forskere uten at historiefaget sørger for at de har noen grunnleggende historiske kunnskaper. Men som tidligere kunnskapsminster Kristin Halvorsen uttrykte det: “Kunnskap er kun et tastetrykk unna”.
La meg nevne et kompetansemål: “Målet for opplæringa er at eleven skal utforske sentrale teknologiske omveltninger og reflektere over hvordan de endret menneskers livsbetingelser og formet forventninger til framtida”. Om dette tema finnes det selvfølgelig en helt uoversiktlig og enorm mengde kilder. En historiker vil gjennom et langt liv kunne forske på en avgrensa del av denne tematikken. Det er en fornærmelse mot historiefaget å tro at en skoleelev skal kunne si noe som helst vettug om dette uten noen forkunnskaper. Og det er over 30 tilsvarende kompetansemål der læreren skal gi vurdering undervegs. “I standpunktvurderingen skal læreren vurdere den samlete kompetansen i faget”, heter det i forslaget. Dette stiller lærerne overfor en helt uhåndterlig oppgave.
Et begrep i planen er “historisk empati”. Hva betyr det? At en norsk elev anno 2020 sitter bak sin PC i klasserommet og prøver å leve seg inn i hvordan det var å være egyptisk farao eller slave på en gummiplantasje i Brasil på 1800-tallet?
Det nye historiefaget bygger på den norske statens ideologiske fundament som skal fremme “gode” verdier som demokrati, medborgerskap, likestilling, menneskerettigheter og kulturelt mangfold.
Et historiefag i skolen bør ha et hovedmål: Å spre historisk kunnskaper. Historiefaget skal gi oversikt over historiske epoker nasjonalt og internasjonalt, hendelser, personer og fenomener og også vise hvordan de kan tolkes forskjellige av historikere. Et historiefag i videregående bør også gi en presentasjon av forskjellige politiske ideologier.
Historie er ikke et eget fag i grunnskolen, det inngår i faget samfunnsfag. I forslaget til kompetansemålene etter 10. trinn blir ikke norsk historie nevnt med ett ord. Det legges vekt på samisk historie og samiske forhold. I kompetansemålene for videregående er heller ikke norsk historie nevnt.
Norge kan bli den første nasjonen som forlater grunnsteinen i ethvert lands utdanningssystem: Å gi elevene en sammenhengende innføring i sitt lands historie.
Denne planen er totalitær, kamuflert bak de gode verdiene som gjør den nærmest uangripelig. Det er godhetstyranniets læreplan. Framtidas skolebøker i historie skal skrives på godhetstyranniets premisser. Men tankegangen er nok at man ikke skal ha behov for lærebøker.
Terje Tvedt har fått mye motstand for sin bok “Det internasjonale gjennombruddet”, men de nye læreplanene bekrefter hvor rett han har hatt. Den norske eliten har forlatt det nasjonale.
Les også:
