Kategori: artikler

NRK-serien Exit om det dekadente livet til fire menn i finansbransjen, har vakt enorm oppmerksomhet – og debatt om hvor realistisk serien egentlig er.

Dekadansen i finansmiljøene er et kjent fenomen, både nasjonalt og internasjonalt. Raskt tjente penger er en gift, både for enkeltpersoner og for samfunnet.

Dekadansen er heller ikke noe nytt fenomen, men er skildra i et utall bøker og filmer – fra tida under og etter første verdenskrigen, i romaner som Johan Borgens «De mørke kilder» og F. Scott Fitzgeralds «Den store Gatzby».

“The Roaring Twenties” var betegnelsen på de festglade 20 åra som fikk en brå stopp med børskrakket oktober 1929, for nøyaktig  90 år siden. Fortsett å lese Exit – bare underholdning?

De to første opiumskrigene førte den britiske imperialismen på 1800-tallet for å tvinge opium på det kinesiske folket. Den tredje opiumskrigen er ført av legemiddelfirmaet Perdue Pharma mot det amerikanske folket i vårt århundre. Firmaet eies av den søkkrike  Sackler-familien som gjennom sin stiftelse har gitt pengegaver til kjente museer og universiteter over hele verden.

Kapitalens makt over kunsten kommer blant annet til uttrykk i at mangemilliardærer eller store multinasjonale selskapene gir pengegaver f.eks. til  universiteter, teateret og museer gjennom egne stiftelser. Dette blir da markedsført gjennom logoer, egne rom og skilt i institusjonene. Aktuelt eksempel i Norge er tvillingsøsterene Fredriksens skandaløse avtale med Nasjonalmuseet. Fortsett å lese Kunstelskerne med hundretusener av liv på samvittigheten

På tide med opprør mot den nyliberale skolen

Fra tidsskriftet Gnist nummer 2A/2019.  Foto: Colourbox

Norske skolepolitikere, uansett politisk farge, har i vårt århundre oppgitt tanken om at skolen skal være nasjonalbyggende. De har innført en globalisert og nyliberal skole, prega av konkurranse, tester og rapportering – og med et voksende skolebyråkrati som skal kontrollere utviklinga. Politikerne har latt OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) bli viktigste premissleverandør for norsk skolepolitikk med sine PISA-undersøkelser og ideer om framtidas skole. Fortsett å lese Ta fellesskapets skole tilbake!

I juni 2013 kjøpte Nicolai Tangen Munch-litografiet «Madonna» for 8,2 millioner kroner pluss moms fra Grev Wedels Plass Auksjoner i Oslo, ifølge Dagens Næringsliv 1/6. Bildet var innlevert av en anonym person.

Bildet ble deretter plassert på det som skal være Norges sikreste kunstlager som er i et ukjent bygg på Kalbakken i Groruddalen.  Lagret heter Exil Fine Art og drives av det kjente tyske internasjonale transport- og spedisjonsfirmaet DHL. Her står verdifull kunst innpakka i gråpapir og trekasser og står ufortolla på ubestemt tid. På kundelista står blant annet Munch-museet, Nasjonalmuseet, Astrup Fearnley, Slottet og mange private kunstsamlere og gallerier.

DN har i en rekke artikler i juni avslørt at det har forsvunnet tre Munch-litografier på mystisk vis fra det som skal være lagerets sikreste rom, kalt «Bomberommet». Det dreier seg om «Døden i sykeværelse», «Syk pike» og «Madonna», alle kjente Munch-motiver. Fortsett å lese Mysteriet med den forsvunne Madonna

Investeringer i kunst kan sammenliknes med investeringer i aksjer, eiendommer, valuta, derivater og obligasjoner. Kunstgjenstandene er objekter for spekulasjon – og kan gi selgeren skyhøy gevinst ved videresalg.

Det internasjonale kunstmarkedet har vokst enormt de tre siste tiårene. Hel- og halvkriminelle oligarker og skattesnytende milliardærer fyller lagrene og hjemmene sine med noen av kunstens viktigste verker og bidrar til hvitvasking av sine formuer. Dette er også en verden med falske kopier og tjuvegods. Ingen har oversikt over dette markedet. Fortsett å lese Kunst og kapital

Et trekk ved moderne markedsføring av større bedrifter og rike enkeltpersoner, er å etablere stiftelser og fond som driver forskjellige typer veldedig virksomhet. Dette bygger på en ide om at det er mulig å kombinere profittjag med sosialt ansvar; noe som et ledd i å bedre medieomtale og omdømme generelt samt nøytralisere kritikere. Dette kalles CRS (corporate social responsibility).

I april 2015 offentligjorde hedgefondforvalter og kunstsamler Nicolai Tangen at han ville donere en stor kunstgave til Kristiansand by. En forutsetning var at kunsten skulle utstilles i en ombygd kornsilo fra 1935, plassert på havna i hans hjemby. I kraft av sin finansielle styrke begynte Tangen planmessig å bygge opp et nettverk av støttespillere som besto av en blanding av bekjente, politikere og næringslivsfolk.

Men for å lykkes, var det viktig å smøre opinionen og framstå som «en god og gavmild rik onkel». Opinionen og politikerne måtte overbevises om at det offentlige måtte ta brorparten av regninga for Kunstsiloen. Det var viktig å bygge opp merkevaren «Nicolai Tangen». Fortsett å lese Å skape merkevaren “Nicolai Tangen”