Avslutning pensjonist

Tale til mine kolleger holdt 28/11. Bildet viser meg som streikevakt under partyteltet vi satte opp foran Vågsbygd videregående skole under den store lærerstreiken 2014.

 Det ligger en ny mail i innboksen  – sendt til alle ansatte. Overskriften er: “Avslutning pensjonist”. Det kan da ikke være meg det dreier seg om?  Jeg er jo fremdeles en ung rebell. Jeg har jo ikke bevega meg en tomme etter 1968!

Men det dreier seg om en realitetsorientering. Vi nordmenn har jo som kjent en forkjærlighet for livsløgner. Det er jo av barn, fulle folk og dansker man får vite sannheten. (Opplysning: Min avdelingsleder er dansk).

Å være lærer er til tider slitsomt. Men møte med unge mennesker gir også energi. Det merker jeg fremdeles. Men elevene kommer og går, mens kollegene består – i alle fall her på Vågsbygd hvor de ansatte trives så godt. Jeg vil takke alle mine kolleger for 17 flotte år. Jeg har fått mange venner her, nå har jeg til og med begynt å få dem på facebook.

Det er den beste arbeidsplassen jeg har vært på. Hvorfor er det slik?

For å forklare det, må jeg vise til en bok jeg nettopp har lest: Det er Simon Malkenes siste bok om Osloskolen “Det store skoleeksperimentet”. Det er en grøsser. Alt det positive dere hører om resultatene i Osloskolen, er basert på bløff og juks.

I 2002 ble som Astrid Søgnen utdanningsdirektør i Oslo. Da legges det ideologiske fundamentet for utviklinga av Osloskolen i et møte mellom BI og rektorene. Der sa leder for programmet Johan From fra BI:

Nå skal vi ha vekk konkurransevegrering.

Elever skal konkurrere med hverandre.

Lærerne skal konkurrere med hverandre.

Skolene skal konkurrere med hverandre.

Og rektorene skal konkurrere med hverandre.

Skolen skal gjennomsyres av konkurranse, fordi det er best for resultatene.

De som ikke har forstått dette kommer det til å gå ille med.

Så langt Johan From, nå professor ved BI.

Men det er jo motsatt av det han sier. Det er konkurranse å alle plan som bryter i stykker fellesskapet. Det er samfunnet det går ille med. Det er så elementært at det er flaut å si det.

På denne skolen er det et sterkt lærerkollektiv der vi støtter hverandre. Vi bygger hverandre opp. Ledelsen baserer seg på tillit – og ikke kontroll. Det er ingen baksnakking. Tonen er humoristisk og inkluderende. Det er glimt i øye. Alt dette smitter over på hvordan vi møter elevene. En lærer uten glimt i øye er regelstyrt og fungerer dårlig.

Alt er ikke perfekt og det finnes unntak. Men det kan vi heller ta på julebordet.

Ok. Mitt råd til dere er å ta vare på dette gode arbeidsmiljøet. Det er unikt. Det er ikke gitt at det vil fortsette. Det tar mange år å bygge opp, men få uker å bryte ned. Konkurransefanatikerne er der ute og vil inn; de er ikke så mange, men de er mektige. De kan bruke mer kamuflerende ord enn Johan From, men de har et felles kjennetegn: De er regelstyrte.

Lykke til videre!

For min del er det over. Jeg sier takk for meg. “Det er en tid for alt”, som det står skrevet. Jeg tror ikke det var Karl Marx som skreiv det. Så jeg har kanskje bevega meg litt i årene etter 1968.